Jeg reiser alene

Det er ikke bare bare å dra ut i verden helt alene. Uten mor og far og mine beste venner. Uten et trygt hjem, og ikke minst en seng, å komme hjem til. Men også uten skiltet hvor det står "jeg reiser alene" hengende rundt halsen, som reisende barn uten mor og far får med seg på flytur. Jeg må klare meg uten. For jeg er liksom voksen, jeg. Snart står jeg helt alene i et ukjent land jeg kun har drømt om. Hvor fattigdom, kriminalitet og vold er en del av hverdagen til så mange. Det er spesielt disse tre tingene som gjør at jeg, i tillegg til den store gleden jeg har, også gruer meg litt til avreise. Men det er kanskje ikke så rart. Det første som møter meg når jeg sier "jeg reiser alene", er skeptiske blikk, "oooufff, du må jammen passe deg", "er det ikke farlig, da?" osv. osv. osv.*

MEN så er det den følelsen av å mestre alt dette alene, uten hjelp fra verken mor, far og mine beste venniner**. Det å våkne opp i paradis, da jeg tror at jeg fortsatt drømmer fordi alt er så himla bra. Å vite at jeg har en hel dag der jeg kan gjøre akkurat det som passer meg. Det er denne følelsen jeg kommer til å få da som gjør det såå verdt det. Selv om det ikke var slik jeg hadde sett for meg min jorden-rundt-reise for noen år siden, er jeg veldig glad for at det er akkurat slik den har blitt. Det er da jeg er så takknemmelig for at jeg er voksen, og faktisk tørr.

*heldigvis ikke hos alle, da. Og ja, jeg vet at verden kan være veldig skummel. **men god hjelp før avreise, og selvfølgelig god støtte på vegen.

Dagens quote: "When you look back on your life, you'll regret the things you didn't do more than the ones you did." Nedtelling: 67 dager til avreise.

Traveling alone isn't always peace of cake. You don't have your family, your good friends or your safe home to go to whenever you want. As we all know, the world isn't always safe. So many people live with violence, war etc. every day. You'll never know what's around the corner. And thats why I'm a bit nervous about leaving Norway, alone, 67 days from now. Maybe it's not strange at all that I'm nervous, when every time I say that I'm travelling alone, so many people tell me how careful I have to be, how dangerous the world is etc. I can't even describe how tired I am hearing that from people that's not my mom or dad.. I have to face everything all by myself. BUT the good feeling I'll get when I think about how brave I am doing this. And when I'm waking up, believing that I'm still dreaming because everything is so damn beautiful. Knowing that I have all day doing exactly what I want to... Those things makes this sooo worth it. I'm really looking forward to january 9th!!!