Krysset grensen

Tiden flyr, og jeg har så mye jeg har lyst til å skrive om og vise dere bilder fra. Internettbruken har blitt nedprioritert i det siste, og jeg har bare kost meg med å være litt utilgjendelig. Jeg er jo tross alt på ferie. La meg begynne hvor jeg slapp sist; kulturøya Penang. En liten by som er kjent for den gode maten og atmosfæren. Her møtte jeg en god gjeng med folk fra Nederland, USA, England og New Zealand som jeg delte mateventyret med. Bortsett fra å se på gatekunsten rundt om kring i byen, så gjorde vi ikke stort annet enn å spise dagen lang. Vi fylte magene med indisk, thai, kinesisk og malaymat. Det er jammen deilig å være i land hvor lommeboken ikke skriker av frykt når jeg spiser ute (som den gjorde i Australia, noe som resulterte i at jeg/vi alltid lagde maten min/vår selv, som igjen resulterte i flere dager uten skikkelig middag).

Videre fra mateventyret reiste jeg sammen med Becky (England) og Saskia (Nederland) til paradis; Perhentian Island. En seks-timers busstur og en halvtimes båttur unna gikk vi på den kokende sanden, med 15-20 kg tunge sekker på ryggen for å finne en plass å bo. Det endte da med det første vi så, Lemon Grass på Long Beach. Bungalowen vår var liten, med to enkeltsenger satt sammen og akkurat nok plass til sekkene våre rundt. Planen var å bo her i to netter for så å dra videre, så standarden brydde vi oss ikke så mye om. Etter hvert ble bungalowen mer som et lagringsrom enn soveplass. Delvis fordi det på kveldstid krydde av maur i sengen, og delvis fordi vi hadde det så gøy at vi ikke lukket øynene før vi låg på stranden neste dag. Vi var en fin gjeng som møttes hver kveld for middag, etterfulgt av sosialisering på stranden sammen med andre backpackere og lokale folk. Planer er til å brytes, og før vi klarte å pakke sekkene og dra videre var det allerede gått seks dager.

Det var en heftig båttur som ventet oss tilbake til fastlandet. Jeg var i en liten båt sammen med Dan (England) og seks andre personer. Becky og Saskia var i en annen båt, så lite visste vi om hvordan de hadde det. Regnet høljet ned, bølgene var svære og tåken gjorde det vanskelig å finne frem. Det var en stund der ingen av oss (inkl båtføreren) visste hvor vi var. Redningsvestene var på, så var det bare å krysse fingrene for at båtføreren fann frem til fastlandet. Noe han, med god hjelp fra oss, heldigvis gjorde etter en stund.

Dagen etter dro Becky og jeg videre fra Kota Bharu over grensen til Thailand. Vi hadde knapt med tid for å rekke siste minibuss fra grensen, og med en dårlig taxi som så vidt gikk fremover hjalp ikke det oss noe særlig. Vi skyndet oss gjennom kontrollen og fikk et 15-dagers visum. Som vi hadde sett for oss stod det ingen minibuss og ventet på oss på den andre siden. De lokale scootertaxiene fraktet oss til 'sentrum' av denne skitne, lille byen. Så stod vi der da, to forvirrede jenter med hver sin store sekk på ryggen og turistbok i hånden, med null peiling på hvor vi kunne få tak i denne minibussen. Først da leste jeg i Beckys Lonely Planet at man helst ikke skal krysse grensen her, siden kriminaliteten er høy, og man lett kan havne på feil plass til feil tid. Vi merket ikke noe spesielt til dette, men for Becky var det nok å ha lest det, så panikkfølelsen om å måtte sove her en natt kom snikende. Siste toget skulle vært gått, men for å være sikre gikk vi like vell og spurte om tog til Bangkok. Flaksegriser som vi er var toget forsinket, og bare noen minutter etter var vi på veg nordover.

I Bangkok ble vi møtt av et yrende liv, med vann fykende i alle retninger. Thai new year, Songkran, var nettopp startet. Lokale og tilreisende feirer dette med vannfestival flere plasser i Thailand, der folk i alle aldre er med på feiringen. I Bangkok deltok vi ikke så mye, men når vi kom til Chiang Mai dagen etter var også vi klare for vannkrig. Vanngevær ble kjøpt inn og vi var klare for å bli dynket. I løpet av de dagene da Songkran foregår er det nesten umulig å gå utendørs uten å bli våt. Folk står på alle hjørner klare med vann, og i tillegg kjører folk rundt i biler med store bøtter fylt med (is)vann. Stemningen var på topp!

Når Songkran var ferdig, og det var mulig å gjøre noe annet i byen, dro Becky og jeg til Tiger Kingdom. Vi begge var i ekstase når vi fikk klappe en liten tiger for første gang. Noen var i lekehumør (da holdt vi oss vel og merke litt unna), mens andre for det meste låg og sov. Vi fikk kose med og ta bilder sammen med mange tigrer, i str "smallest", "small" og "big". Det var virkelig (nok) en drøm som kom i oppfyllelse. Guuuu' for noen skjønne dyr!

I går var vi på tur med elefantene. Vi var en gruppe på seks stk som var sammen, ca en times kjøretur unna Chiang Mai. Der møtte vi flere lokale, tre våksne elefanter og en babyelefant (på to år). Når vi fikk se og mate de fantastiske dyrene glemte vi alt om tretthet og varme. For noen dyr, da. Så svære. Og så sterke. Noe vi fikk kjenne ekstra godt når de tok snabelen rundt halsen på hver enkelt av oss (heldigvis var de alle godt trente og gjorde oss ikke noe vondt). Vi ble opplært til å gå av/på elefantene og ulike uttrykk som er viktige og kunne. Etter en liten øvelsesrunde og en nydelig lunsj, for vi ut på en litt lengre tur til en stor bekk hvor vi vasket elefantene. Det var litt av en opplevelse, og ikke noe jeg vil glemme med det første!

Senere i dag venter nok en lang togreise på Becky og meg. Da er vi tilbake i Bangkok for en dag, før vi drar sørover til strandlivet.