Posts tagged Hovedmeny
Last day in Morocco

Made with Repix (http://repix.it)Made with Repix (http://repix.it) Made with Repix (http://repix.it)Made with Repix (http://repix.it)Made with Repix (http://repix.it)Bilder over lånt av Astrid / Astridhjerte

P1080263P1080267P1080260Bilder over lånt av Stig / Stigs World

IMG_0926_redigertHer spiste vi middag etter aktivitetene. Nydelig utsikt! 

IMG_0915_redigert

Siste dagen vår i fargerike Marokko sa vi farvel til reiselederen vår og fotografen, før vi kjørte videre til Terres d’Amanar, en aktivitetspark i Toubkal National park. Magen var ikke helt god, hodet banket og humøret var slik det alltid er dagen derpå - teit humor og slapp om en annen. Til tross for hangoveren tok seks av oss utfordringen. Hengebru høgt over bakken, hinderløype og zip-lining. Det var utrolig gøy, og zip-liningen var så mye bedre enn den jeg prøvde i Costa Rica. Om du vil ha litt action i Marokko vil jeg absolutt anbefale å ta en dagstur hit. Etter en god middag kjørte vi tilbake til flyplassen i Marrakech. Jeg hadde noen fantastiske dager i Marokko sammen med denne gjengen her: 

monicajohansen-4Bilde lånt av Monica

Her er link til alle bloggerne jeg reiste sammen med: Astrid - Astridhjerte Ann Mari - Alltid reiseklar Annette - Annettm Cecilie - No backpacker Elisabeth - Globetrotter Elisa Hanne Marit - Sekk og sandaler Henriette - Coffe in a cup Ingeborg - Hamaca reise Janicke - Jeg leser Janicke - Norske reiseblogger Mayliss - Malivas verden Monica - Fotograf Monica Renate - Randombloggen Satu - Destination unknown Stig - Stigs world

/ Our last day in Morocco we went to Terres d’Amanar, an acititypark in Toubkal National park. Despite our hangover six of us did some of the acitities they had to offer. We did zip-lining and Acro Park. It was so much fun, and the adrenalin kicked in. I will really recommend going here if you want some action.

Turen til Marokko var arrangert av Norske reiseblogger sammen med Sahara Experience og Visit Morocco. Alt på turen var sponset for at vi skal promotere Marokko gjennom bloggene våres. Vi fikk ingen krav om hva vi skulle skrive, så alt av tekst er kun basert på egne erfaringer. 

The best of Australia

Forhåndskrevet innlegg

 

27 dager i Australia er nå over. Jeg kan ikke tro at tiden har gått så fort. Om jeg skal rekne tid i opplevelser, føles det som at jeg har vært borte fra Norge i en evighet. Men når det gjelder tid, så skjønner jeg ikke at jeg allerede er over halvegs på turen min. 77 dager på reisefot, 60 dager igjen. Kjære tid: Hvorfor haster du deg avgårde? Jeg vil gjerne ha litt mer av deg.

Her i Australia har jeg brukt over 40 timer på Greyhoundbussen, vært på åtte ulike plasser, hatt 11 ulike hjem, og sitter igjen med utallige minner.

Beste plass: Noosa Heads.

Beste utsikt: Fallende utfor et fly, flyvende gjennom skyer og se ned på det blåe hav, med fallskjermen som livsredder.

Beste opplevelse: Nr. 1: å hoppe i fallskjerm. Nr. 2: holde en koala og kose med kengeru. Nr 3: Flyte nedover elven på Fraser Island med "goonputen", omringet av frodig natur og stekende sol.

Beste mat: Det må vell bli kyllingsushien jeg nettopp fann frem til. Også kommer kengerukjøttet på en god andreplass.

Beste latter: Kortspilling på Fraser Island sammen med crazy Italianos.

Mest brukte ord: Cheers mate, boomba, awesome, 20 minutes, lets go, see yah.

Kommer til å savne mest: De trygge omgivelsene over alt. Her stoler alle backpackerne på hverandre. Det er vertfall lagt opp til det, siden skap for å låse inne ting i så og si ikke finnes.

En flytur unna så er jeg i Malaysia. Skrives der, fininger!

Surfers and Noosa

Nå er det vel på tide å fortelle hvor ferden min har gått. Jeg forlot Byron Bay sist fredag, og ankom Surfers Paradise nesten i søvne, etter å ha testet utelivet der. Surfers var en kul plass, men hadde egentlig ikke noe spesielt å tilby, bortsett fra mange nattklubber, et pariserhjul, mange høye bygninger og en ok strand. Men jeg hadde det veldig artig sammen med noen morsomme folk fra Sør-Afrika, Japan, Frankrike, Tyskland osv. På lørdag var vi med på et slags pub-crawl der vi var innom tre nattklubber sammen med mange andre festglade backpackere. På søndag skulle jeg egentlig reise videre, men siden jeg tar alt veldig rolig, booka jeg ikke noen bussbilett dagen før. Jeg sjekka ikke engang om det gikk noen buss. Og dét gjorde det selvfølgelig ikke. Jeg sjekket derfor inn på hostelet IGJEN, og ble med min morsomme gjeng til en liten plass ca 40 min fra Surfers, der det var en internasjonal surfekonkurranse. Skjønner ikke at de klarer det, jeg. Bølgene er jo svæære. (Hei, bølgeskrekk). På mandag sa jeg farvel, og kom meg videre til Noosa Heads. Syk og jævlig klarte jeg ikke å gjøre noe som helst første dagen, men heldigvis ble jeg bedre etter hvert, og jeg har kost meg på standen, litt rundt om i "byen" og gått en fire timers lang gåtur i nasjonalparken. Det var nydelig!

Nå er jeg i Hervey Bay, straks klar for Fraser Island. For dere som ikke kjenner Australia, eller har et kart, så reiser jeg nordover langs østkysten. Hvor langt jeg kommer meg på 11 dager, før jeg må tilbake til Brisbane og flyet mitt går videre, får jeg se.

See u!

Nyforelsket

Etter ti dager på Costa Rica må vi innrømme at vi har blitt vilt forelsket. Forelsket i kulturen, stilen, surfingen, strendene, hostellene, backpackerlivet, folkene, språket, musikken. Costa Rica, we love you. Te amo.

I går gjorde vi mest mulig for å få en super sistedag. Vi begynte dagen med zip-lining, hesteriding og rappellering. Det var så utrolig gøy. Adrenalinkick til tusen. Vi var og med på en båt sammen med 20 fine mennesker. Vi grillet, noen badet, drakk øl og nøt utsikenten av vulkanen som var like ved. Dagen ble avsluttet med pizza, gitar- og sangspilling sammen med en koslig jente fra USA.

Nå må vi springe. Snakkes når vi er i USA.

Plutselig så alene

Hun var helt alene. De eneste hun hadde rundt seg var fremmede mennesker hun aldri hadde sett før. Nesten hele flyturen satt hun og så ut det lille vindet. På skyene og alt det som var under henne. Hun satt der med tårer trillende nedover kinnet, og tenkte på de hun nettopp hadde sagt farvel til. Mor, far, den nydelige hunden og hennes beste venninne. Hun hadde tre konvolutter i hånden. Inni var det fine kort og lange brev, med nydelige ord hun ville ta med seg på turen, og videre i livet. Drømte seg bort til alt det hun kom til å oppleve. Alt hun kom til å se. Alle de menneske hun kom til å møte. Og alle de utfordringene hun kom til å måtte ta på strak arm - helt alene.

Hånden hennes rørte ved smykkene hun hadde rundt halsen flere ganger. Som om hun måtte forsikre seg om at de fremdeles var der. At hun fremdeles hadde med seg sine kjære, selv om de nå var milevis unna. "Carpe Diem" stod det på det ene. "Mathilde" på det andre.

For denne jenta, det er visst meg det. Og jeg befinner meg i Portugal, ventende på flyet videre til Brasil, min første destinasjon.

Til alle mine kjære der hjemme (i kulden): jeg kommer til å savne dere mye, og jeg gleder meg til å se dere igjen i mai. Men først skal jeg ut og oppleve verden. Og jeg må si at eg gleder meg mye til å se hva den har å by på. Sommerfuglene har danset i magen min i hele dag.

Suddenly I was all alone. I'm now in Portugal, waiting for my flight to Brazil - my first destination. This is so exiting! I've had butterflies dancing around all day. Tomorrow I'm in sunny Brazil. Iiih.