Posts tagged alene
Reprise

På bussen fra Agnes Water til Brisbane var det som å få deler av turen min i Australia i reprise. Jeg har reist sørover igjen, og Greyhound* kjørte forbi mange av plassene jeg har vært på her på solkysten. For hvert stopp satt jeg og smilte for meg selv, mens hjernen min spilte alle de morsomme episodene i reprise. Med meg i hovedrollen, og alle de fine menneskene jeg har møtt som medskuespillere. Episodene var fylt med latter, glede, morsomme historier og ulike språk. Noen klipp var preget av sykdom, hjemlengsel og ønske om fast reisefølge. Men alltid kom det noen reddende engler som lyste opp dagen og gjorde slik at mørke tanker fløy av gårde. Alt i alt var det episoder som vil varme mitt hjerte, og gjøre slik at jeg vil lette på smilebåndet hver gang de spilles av.

(Jeg har fortsatt noen dager her i Australia før neste sesong begynner).

*Bussen som de fleste backpackere reiser med.

Parts of my journey here on the Sunshine Coast was played on rerun when I took the bus from Agnes Water south to Brisbane. At each stop I couldn't do anything else than smile for myself, when my brain played all the wonderful episodes from these places. Episodes filled with laughter, happiness, great stories and different languages. Together with people with different personalities and thoughts. Some parts where filled with sickness, homesickness and a wish to have one travel-partner at all times. Every time some saving angels made the day much better, and made all the dark thoughts fly away. In the end it was good episodes that will always warm my heart, and make me smile every time they will be played on rerun again.

Plutselig så alene

Hun var helt alene. De eneste hun hadde rundt seg var fremmede mennesker hun aldri hadde sett før. Nesten hele flyturen satt hun og så ut det lille vindet. På skyene og alt det som var under henne. Hun satt der med tårer trillende nedover kinnet, og tenkte på de hun nettopp hadde sagt farvel til. Mor, far, den nydelige hunden og hennes beste venninne. Hun hadde tre konvolutter i hånden. Inni var det fine kort og lange brev, med nydelige ord hun ville ta med seg på turen, og videre i livet. Drømte seg bort til alt det hun kom til å oppleve. Alt hun kom til å se. Alle de menneske hun kom til å møte. Og alle de utfordringene hun kom til å måtte ta på strak arm - helt alene.

Hånden hennes rørte ved smykkene hun hadde rundt halsen flere ganger. Som om hun måtte forsikre seg om at de fremdeles var der. At hun fremdeles hadde med seg sine kjære, selv om de nå var milevis unna. "Carpe Diem" stod det på det ene. "Mathilde" på det andre.

For denne jenta, det er visst meg det. Og jeg befinner meg i Portugal, ventende på flyet videre til Brasil, min første destinasjon.

Til alle mine kjære der hjemme (i kulden): jeg kommer til å savne dere mye, og jeg gleder meg til å se dere igjen i mai. Men først skal jeg ut og oppleve verden. Og jeg må si at eg gleder meg mye til å se hva den har å by på. Sommerfuglene har danset i magen min i hele dag.

Suddenly I was all alone. I'm now in Portugal, waiting for my flight to Brazil - my first destination. This is so exiting! I've had butterflies dancing around all day. Tomorrow I'm in sunny Brazil. Iiih.

Jeg reiser alene

Det er ikke bare bare å dra ut i verden helt alene. Uten mor og far og mine beste venner. Uten et trygt hjem, og ikke minst en seng, å komme hjem til. Men også uten skiltet hvor det står "jeg reiser alene" hengende rundt halsen, som reisende barn uten mor og far får med seg på flytur. Jeg må klare meg uten. For jeg er liksom voksen, jeg. Snart står jeg helt alene i et ukjent land jeg kun har drømt om. Hvor fattigdom, kriminalitet og vold er en del av hverdagen til så mange. Det er spesielt disse tre tingene som gjør at jeg, i tillegg til den store gleden jeg har, også gruer meg litt til avreise. Men det er kanskje ikke så rart. Det første som møter meg når jeg sier "jeg reiser alene", er skeptiske blikk, "oooufff, du må jammen passe deg", "er det ikke farlig, da?" osv. osv. osv.*

MEN så er det den følelsen av å mestre alt dette alene, uten hjelp fra verken mor, far og mine beste venniner**. Det å våkne opp i paradis, da jeg tror at jeg fortsatt drømmer fordi alt er så himla bra. Å vite at jeg har en hel dag der jeg kan gjøre akkurat det som passer meg. Det er denne følelsen jeg kommer til å få da som gjør det såå verdt det. Selv om det ikke var slik jeg hadde sett for meg min jorden-rundt-reise for noen år siden, er jeg veldig glad for at det er akkurat slik den har blitt. Det er da jeg er så takknemmelig for at jeg er voksen, og faktisk tørr.

*heldigvis ikke hos alle, da. Og ja, jeg vet at verden kan være veldig skummel. **men god hjelp før avreise, og selvfølgelig god støtte på vegen.

Dagens quote: "When you look back on your life, you'll regret the things you didn't do more than the ones you did." Nedtelling: 67 dager til avreise.

Traveling alone isn't always peace of cake. You don't have your family, your good friends or your safe home to go to whenever you want. As we all know, the world isn't always safe. So many people live with violence, war etc. every day. You'll never know what's around the corner. And thats why I'm a bit nervous about leaving Norway, alone, 67 days from now. Maybe it's not strange at all that I'm nervous, when every time I say that I'm travelling alone, so many people tell me how careful I have to be, how dangerous the world is etc. I can't even describe how tired I am hearing that from people that's not my mom or dad.. I have to face everything all by myself. BUT the good feeling I'll get when I think about how brave I am doing this. And when I'm waking up, believing that I'm still dreaming because everything is so damn beautiful. Knowing that I have all day doing exactly what I want to... Those things makes this sooo worth it. I'm really looking forward to january 9th!!!