Posts in Malaysia
Krysset grensen

Tiden flyr, og jeg har så mye jeg har lyst til å skrive om og vise dere bilder fra. Internettbruken har blitt nedprioritert i det siste, og jeg har bare kost meg med å være litt utilgjendelig. Jeg er jo tross alt på ferie. La meg begynne hvor jeg slapp sist; kulturøya Penang. En liten by som er kjent for den gode maten og atmosfæren. Her møtte jeg en god gjeng med folk fra Nederland, USA, England og New Zealand som jeg delte mateventyret med. Bortsett fra å se på gatekunsten rundt om kring i byen, så gjorde vi ikke stort annet enn å spise dagen lang. Vi fylte magene med indisk, thai, kinesisk og malaymat. Det er jammen deilig å være i land hvor lommeboken ikke skriker av frykt når jeg spiser ute (som den gjorde i Australia, noe som resulterte i at jeg/vi alltid lagde maten min/vår selv, som igjen resulterte i flere dager uten skikkelig middag).

Videre fra mateventyret reiste jeg sammen med Becky (England) og Saskia (Nederland) til paradis; Perhentian Island. En seks-timers busstur og en halvtimes båttur unna gikk vi på den kokende sanden, med 15-20 kg tunge sekker på ryggen for å finne en plass å bo. Det endte da med det første vi så, Lemon Grass på Long Beach. Bungalowen vår var liten, med to enkeltsenger satt sammen og akkurat nok plass til sekkene våre rundt. Planen var å bo her i to netter for så å dra videre, så standarden brydde vi oss ikke så mye om. Etter hvert ble bungalowen mer som et lagringsrom enn soveplass. Delvis fordi det på kveldstid krydde av maur i sengen, og delvis fordi vi hadde det så gøy at vi ikke lukket øynene før vi låg på stranden neste dag. Vi var en fin gjeng som møttes hver kveld for middag, etterfulgt av sosialisering på stranden sammen med andre backpackere og lokale folk. Planer er til å brytes, og før vi klarte å pakke sekkene og dra videre var det allerede gått seks dager.

Det var en heftig båttur som ventet oss tilbake til fastlandet. Jeg var i en liten båt sammen med Dan (England) og seks andre personer. Becky og Saskia var i en annen båt, så lite visste vi om hvordan de hadde det. Regnet høljet ned, bølgene var svære og tåken gjorde det vanskelig å finne frem. Det var en stund der ingen av oss (inkl båtføreren) visste hvor vi var. Redningsvestene var på, så var det bare å krysse fingrene for at båtføreren fann frem til fastlandet. Noe han, med god hjelp fra oss, heldigvis gjorde etter en stund.

Dagen etter dro Becky og jeg videre fra Kota Bharu over grensen til Thailand. Vi hadde knapt med tid for å rekke siste minibuss fra grensen, og med en dårlig taxi som så vidt gikk fremover hjalp ikke det oss noe særlig. Vi skyndet oss gjennom kontrollen og fikk et 15-dagers visum. Som vi hadde sett for oss stod det ingen minibuss og ventet på oss på den andre siden. De lokale scootertaxiene fraktet oss til 'sentrum' av denne skitne, lille byen. Så stod vi der da, to forvirrede jenter med hver sin store sekk på ryggen og turistbok i hånden, med null peiling på hvor vi kunne få tak i denne minibussen. Først da leste jeg i Beckys Lonely Planet at man helst ikke skal krysse grensen her, siden kriminaliteten er høy, og man lett kan havne på feil plass til feil tid. Vi merket ikke noe spesielt til dette, men for Becky var det nok å ha lest det, så panikkfølelsen om å måtte sove her en natt kom snikende. Siste toget skulle vært gått, men for å være sikre gikk vi like vell og spurte om tog til Bangkok. Flaksegriser som vi er var toget forsinket, og bare noen minutter etter var vi på veg nordover.

I Bangkok ble vi møtt av et yrende liv, med vann fykende i alle retninger. Thai new year, Songkran, var nettopp startet. Lokale og tilreisende feirer dette med vannfestival flere plasser i Thailand, der folk i alle aldre er med på feiringen. I Bangkok deltok vi ikke så mye, men når vi kom til Chiang Mai dagen etter var også vi klare for vannkrig. Vanngevær ble kjøpt inn og vi var klare for å bli dynket. I løpet av de dagene da Songkran foregår er det nesten umulig å gå utendørs uten å bli våt. Folk står på alle hjørner klare med vann, og i tillegg kjører folk rundt i biler med store bøtter fylt med (is)vann. Stemningen var på topp!

Når Songkran var ferdig, og det var mulig å gjøre noe annet i byen, dro Becky og jeg til Tiger Kingdom. Vi begge var i ekstase når vi fikk klappe en liten tiger for første gang. Noen var i lekehumør (da holdt vi oss vel og merke litt unna), mens andre for det meste låg og sov. Vi fikk kose med og ta bilder sammen med mange tigrer, i str "smallest", "small" og "big". Det var virkelig (nok) en drøm som kom i oppfyllelse. Guuuu' for noen skjønne dyr!

I går var vi på tur med elefantene. Vi var en gruppe på seks stk som var sammen, ca en times kjøretur unna Chiang Mai. Der møtte vi flere lokale, tre våksne elefanter og en babyelefant (på to år). Når vi fikk se og mate de fantastiske dyrene glemte vi alt om tretthet og varme. For noen dyr, da. Så svære. Og så sterke. Noe vi fikk kjenne ekstra godt når de tok snabelen rundt halsen på hver enkelt av oss (heldigvis var de alle godt trente og gjorde oss ikke noe vondt). Vi ble opplært til å gå av/på elefantene og ulike uttrykk som er viktige og kunne. Etter en liten øvelsesrunde og en nydelig lunsj, for vi ut på en litt lengre tur til en stor bekk hvor vi vasket elefantene. Det var litt av en opplevelse, og ikke noe jeg vil glemme med det første!

Senere i dag venter nok en lang togreise på Becky og meg. Da er vi tilbake i Bangkok for en dag, før vi drar sørover til strandlivet.

Strawberry-heaven

På shuttlebussen på veg til Penang

Regnet pisker mot ruten, og vindusviskerne jobber for fullt. Det er vell ikke lenge til lyn og torden også viser seg, slik som de har gjort de siste kveldene. Bare for noen få minutter siden skinte solen sjenert gjennom skyene. Tror været her i Malaysia må ha en voldsom PMS for tiden. Eller er det alltid slik?

Jeg har akkurat hatt én uke her i Malaysia, og jeg begynner så smått og venne meg til de ulike kulturene, maten og folkene. Forskjellen fra rene, trygge Australia, til Malaysia med en helt annen kultur så jeg med en gang veldig godt. Spesielt i Kuala Lumpur (KL) med så mange forskjellige kulturer samlet i én by. KL var en fin plass å begynne reisen min i Asia i. Jeg tilbringte fire netter her, som var akkurat perfekt for å utforske og forstå byen til en viss grad. Å bo på et hostel som ligger sentralt til til Chinatown, Central Market, flere gratis museum, tog- og busstasjon gjorde at vi* fikk mye ut av dagene. På kveldstid koste vi oss på den gode restauranten på hostelet, og rooftop-baren rett ovenfor rommet mitt, med utsikt over KL Towers (7. høyeste bygget i verden) og Petronas Twin Towers, sammen med mange andre livsglade backpackere. Noen som nettopp var begynt på en lang reise, noen som hadde vært borte i mange måneder, og noen som bare hadde en liten ferie fra jobb. (Og heldigvis folk fra flere land enn Tyskland, England og Sverige, som det som sagt var (alt for) mange av i Australia).

Etter å ha kjempet oss gjennom lokale folk som så inderlig ville hjelpe oss, kom vi oss omsider på bussen som skulle ta oss til vår neste destinasjon. De fleste ville oss sikkert alt vel, men samtidig var de alt for innpåslitne til at vi stolte på dem. Når vi endelig kunne ta av oss hvert vårt tunge hjem, og satt oss i hvert vårt fantastiske, svære bussete kunne vi endelig slappe av. Fire deilige timer etter ankom vi Cameron Highlands, i en liten landsby på fjellet. Cameron Highlands er en fin plass for å slappe av, slippe unna den tunge, varme luften i byene, gå turer, drikke te og spise jordbær. To netter her var perfekt, ikke mer, ikke mindre.

*For det meste Jackie og meg. Det var ved frokosten på hostellet i KL at jeg møtte henne, og vi avtalte fort og møtes noen timer senere for å utforske byen sammen.

Good bye

En god klem, noen fine ord og ønske om en god tur videre. Omtrent hver dag er det noen nye å si farvel til. Noen jeg bare har snakket med i noen timer, andre jeg har vært med i flere dager. I dag sa jeg farvel til Jackie fra California, som jeg har reist sammen med i fem dager. Normalt* ville ikke jeg tenkt på fem dager som lenge, men så er det dét. Etter å ha bodd hos Jessica i Brasil, og reist sammen med Brit i en måned, er det første gang at jeg har reist sammen med noen over lengre tid. Det har vært fint å ha én og samme person å være sammen med. En person som du begynner å kjenne mer enn hvor h*n kommer fra, hvor h*n har vært, hvor h*n skal, hvor lenge h*n skal reise og hva h*n ønsker å gjøre med livet sitt**. Nå er jeg alene igjen, og turen går om noen minutter videre til en øy på vestkysten av Malaysia: Penang. Oppdatering fra de siste dagene mine kommer før dere aner.

*hjemme i Norge. Nå vet jeg ikke engang hva normalt er lenger. **en liten overdrivelse, siden man oftest blir kjent med mange folk bedre enn som så

Begynnelsen på et nytt eventyr

Min første dag i Malaysia er over. Et eventyr som jeg bare vet blir veldig bra. Etter en flytur på ca åtte timer, med kun en time søvn, ankom vi Malaysia kl 05:30. Letende etter bagasjen møtte jeg Cory fra Australia. Vi slo følge, og har utforsket byen sammen. Elsker hvor fort man blir kjent med folk ute på reise. At et lite spørsmål som "do you know where the baggage-claim is?" kan føre til et nytt vennskap. Vi trasket rundt om kring, og bestemte oss etter hvert å dra på kino, med håp om å få lukke øynene en liten stund. Riktig nok valgte vi en alt for spennende film for dét, "Olympus". Litt energikaffi senere dro vi opp i det ene tårnet. Det var kjempefin utsikt, fra 86. etasje. Nå var det ikke langt i fra at vi begge sovnet stående, så vi tok toget tilbake, og så var det på tide å si farvel. Han dro tilbake til flyplassen, klar for å reise videre til Paris, mens jeg tok taxi til hostelet mitt, Reggae Mansion. Det må være det beste jeg har vært på så langt, og jeg betaler under halvparten av hva jeg gjorde i Australia. Tusen takk for tips, Mari! Rundt klokken 18 sovnet jeg "motvillig", og våknet nettopp til festmusikken fra takterrassen, som jeg definitivt skal sjekke ut i morgen kveld.

Min egen lille hule.